Skip to content

Plankekjøring i Lyngsalpene.

Profilbilde av Karl Ivar Helsvig

Forfatter

Karl Ivar Helsvig
4 minutter lesetid

Torsdag 11. april dro en gjeng toppturentusiaster fra ITverket på skitur til Lyngsalpene i Troms for å nyte noe av det intense, vakre og spennende nydelige Norge har å by på.

Kulturkalibrering

Arvid og Tom, to av grundere som startet ITverket tilbake i 2000, har røtter i Troms og inviterte med seg de som ville på tur til Norges kanskje mest omtalte skiparadis - nemlig Lyngen. Her ble vi innlosjert i rorbuer på brygga med et utsyn bestående av sjarker, fjell og fjorder. Ja, sånn man vanligvis ser på film og instagram.

Lyngseidet. Hjembygda til Arvid.

Da vi ankom flyplassen i Tromsø torsdag ettermiddag ble vi møtt av en trivelig kar fra nabobil. Til vår forbauselse var dette en “søring” som skulle jobbe i Tromsø i ett år, men som 15 år senere fortsatt jobbet der. Frelst av naturen, folka og fjella. Gutta spøkte med at han var meg om 15 år.

Spoiler: Jeg ble motvillig med hjem.

Da vi ankom Sørheim brygge, stedet vi skulle bo de neste dagene, ble vi møtt av Tom, Arvid og et par andre turkamerater som hadde reist opp dagen før. De geleidet oss raskt videre til bygdas og bryggas lokale konsumeringsstasjon. Det lå snaue 20 meter fra leilighetene vi bodde i. Praktisk, men litt skummelt. De timene i døgnet vi ikke stod på ski brukte vi gjerne her. De serverte visstnok også mat...

Storhaugen

Torsdagen gikk, og passe tidlig på fredag dro vi på skitur. I it-bransjen har det med årene blitt et større og større fokus på sikkerhet, mye fordi man har innsett at konsekvensene ved å neglisjere det kan være fryktelig store. Sånn er det også når man skal stå på ski. Har man ikke riktig ustyr, holdninger og kompetanse er det fort gjort å havne i klemma. Vi gjorde derfor kloke valg, forhørte oss med lokale kjenninger og valgte en rute med helning på under 30 grader. Samtidig benyttet vi oss av alt utstyret man må ha ved ferdes i fjellet på vinterstid.

Fredagens tur gikk til Storhaugen. En av de nordligste toppene i det som på folkemunne omtales som gullrekka i Kåfjordalpene. Her fikk vi klatret nesten 1000 høydemeter på god snø i godt lag. Sikten var varierende, og innslag av tjukk tåke gjorde at vi valgte å snu litt før toppen. Selv om låra brygga på en god dose laktat ble nedkjøringa fløyelsmyk. Storhaugen bød på en lang fin sammenhengende kjøring samtidig som værgudene lettet litt på sløret så vi fikk god sikt på vei ned. Den harmoniske miksen av alpint og maritimt landskap la heller ikke noe lokk på euforien.

Mannen, myten, legenden. Gunnar.

Lyngen Rando og Aurora Spirit

På lørdag var det duket for en litt utradisjonell opplevelse, i alle fall for oss. Denne helga ble det arrangert randonee-konkurranse der vi stilte opp i trimklassen og nøt godt av arbeidet de lokale arrangørene hadde lagt ned. Turen gikk til Rørnestinden, et fjell på 1041 meter, lokalisert i Lyngseidet. Her var vi omringet av en miks av nordmenn, finner og briter. Noen tok det som en tur, andre som en konkurranse. Vi gikk for turen. Etter "konkurransen" ble vi innvitert med på omvisning og prøvesmaking på Aurora Spirit - et lokalt destilleri som har fått stor internasjonal oppmerksomhet på grunn av sin spektakulære beliggenhet og gode produkter. Med omvisningen friskt i minne, og stigende promille, gjorde vi som seg hør og bør når man har en bar utenfor stuedøra...

Terapi for sjela.

På søndag skulle vi reise sørover igjen.
Den spenstige blandingen av mye skikjøring og en del gjæret korn gjorde at noen ble igjen for å vaske hytta, mens noen - på litt krampaktig vis - fikk skvist inn en siste tur før propellmaskinen skulle ta oss tilbake til sivilisasjonen. Vi reiste fra Lyngen forsynt på gode opplevelser, men langt fra mette.

Verdens ende.

På gjensyn.

Alt i alt var turen en herlig miks av lokal kultur, brutal natur, gode drikkevarer, og et sabla godt selskap. Hvor turen går neste vinter vet ingen, men Lyngen har lagt inn en god søknad.